Jahangir Alam Akash: Det er nå rundt 40 år siden Bangladesh fikk sin selvstendighet. Men rettsstat, ærlig administrasjon og kulturen i demokratiet er fortsatt langt under pari. Vanlige folk søker fred.
Drap, vanstyre, terror, korrupsjon og militante retninger stenger for fremgang. Religiøs og etnisk rensing og undertrykkelse. Drap på journalister hindrer muligheten til fri presse. Fred, folkestyre, reelt demokrati og rettsstat er målet for de fleste mennesker i Bangladesh, men det er religiøs fanatisme, overtro, mangel på utdanning, fattigdom, umoral og godt etablert kriminalitet overalt. Splid, urettferdighet, undertrykkelse, tortur, drap, mord og terror utført av fundamentalister har trykket folket ned.
Muslimer, hinduer, buddhister og kristne lever sammen i dette landet. Folk fra alle religioner har sammen kjempet for uavhengighet i Bangladesh, og de har utgytt blod. Med enorme ofre under ledelse av Sheikh Mujibur Rahman fikk nasjonen en fin sekulær grunnlov. Bare fire år etter uavhengigheten i Bangladesh ble nasjonens far, Rahman, og hans familie brutalt drept.
De følgende regjeringer med General Ziaur Rahman og General HM Ershad har endret og revidert grunnloven og gjort den til en farse. Islam ble erklært statsreligion, til tross for at Bangladesh har folk fra fire religioner, pluss urfolkets egen tro. En slik radikal endring av den tidligere sekulære grunnloven var en avskyelig vanære av initiativet. Gjennom disse tiltakene ble religiøs fanatisme og fundamentalisme gitt legitimitet. I islams navn, har nå de militante grunnleggerne blitt det største problemet i Bangladesh. Landet har nå omtrent 40 år med uavhengighet, men krigsforbryterne som var direkte involvert i folkemordene under kampen for uavhengighet har ennå ikke blitt straffet. Det politiske partiet, Jammat-e-Islam, hiver regelmessig bensin på det fundamentalistiske bålet.
Religiøs politikk, som i islamisme, er ikke forbudt i landet. Statsterror gjennom drap vil ingen ende ta. Korrupsjonen er den største hindringen for oppfyllelse av grunnleggende rettigheter for folket, og de religiøse minoritetene plages daglig. En liten privilegert del av folket samler seg fjell av penger, mens 95 %, flertallet, lever i fattigdom samtidig som mange konstitusjonelle rettigheter forsvinner. Hundrevis av politikere, journalister,
advokater, dommere og vanlige mennesker har blitt drept. Ulike statskontrollerte væpnede terrorgrupper har skapt en ekstrem frykt og en umenneskelig situasjon ved sine drap på uskyldige mennesker, tortur og undertrykkelse.
I løpet av disse 40 årene med tilsynelatende uavhengighet, var landet under militært styre og lover i 17 lange år. Torturdrap og planlagt folkemord, kriminalitet og “ulykker” av militante som aldri er ettergått skikkelig. Etter slike hendelser oppretter selvfølgelig regjeringen komiteer for å finne synderen, under mottoet: “De som er kriminelle, vil definitivt bli straffet”. Tomme løfter som aldri blir materialiserte. Kort sagt forklares ingenting i dette landet. Bekjennende drapsmenn som har begått ytterst grufulle drap reddes fra statlig hold, og rettssakene holdes alltid lukket av redde dommere. Den kriminelle tendensen øker gjennom fraværet av rettferdighet, og alle statlige organer kriminaliseres. Overklassens endeløse grådighet skyver folket mot det laveste nivået av levestandard.
De fleste politiske partier har ingen reell forståelse av den demokratiske idé, og islamistiske militante vokser i antall. Barn og kvinner tortureres, og religiøse forordninger (fatwa) utstedes. Raid med bomber og granater, selvmordskonspirasjoner, misunnelse og ondskap. Brorskap, gjensidig glede, solidaritet, kjærlighet og respekt er fraværende. Overalt blir menneskelighet hindret gjennom egoisme og merkantil mentalitet.
Hver dag går millioner av mennesker sultne og så å si nesten nakne på grunn av mangel på klær. Hvert år lider millioner av mennesker på grunn av flom, tørke, matmangel og sykloner. På grunn av endringer i naturen eller effekter av klimaendringer mister utallige mennesker alle sine eiendeler. De fem grunnleggende rettigheter om å ha mat, klær, utdanning, helsetjenester og bolig, er helt ukjent for det store flertallet av folket. Hvert år dør utallige personer av sykdommer som ikke behandles. Millioner av barn har ingen tilgang til skoler, og barnearbeid er utbredt. Voldtekter av kvinner er svært vanlig i Bangladesh. Dessuten er det arbeidsdiskriminering:
Her finnes ingen lik lønn for likt arbeid. Kriminalitet og kriminelle er “benådet” eller forblir ustraffet av staten, og det er et stort hinder for etablering av rettssikkerhet i Bangladesh. En generell statistikk viser at fra 2004 til i dag, var rundt 2000 mennesker drept “tilfeldig” gjennom å ha havnet i “kryssild”, “møter” eller “branner”.
Etter drapet på nasjonens far, Rahman, startet kulturen for å gi amnesti til forbrytere. Den pågår fortsatt, til og med under dagens store allianseregjering. Basale menneskerettigheter virker uoppnåelige i Bangladesh. De fleste rettigheter krenkes av tortur. Nå har torturen blitt institusjonalisert. I Bangladesh er forbrytelser mot menneskeheten blitt utbredt. Fred, godt styresett, rettssikkerhet og demokrati er i praksis ikke-eksisterende. Nesten hver dag kommer gjerningsmenn ustraffet fra sine misgjerninger. Som et resultat av det er det en konstant økning i alle typer umenneskelighet. Samtidig har sekterismen økt svært raskt, og vårt urfolk og våre religiøse minoriteter lider. Etter to år med unntakstilstand fikk vi en valgt regjering i januar 2009. Men situasjonen for menneskerettighetene er fremdeles ikke endret.
I vår kamp for frihet har tre millioner mennesker blitt drept. Og to millioner kvinner har mistet sin verdighet gjennom voldtekter. Etter en ni måneder lang krig, ble Bangladesh født inn i verden, ledet av en stor nasjonal leder, Sheikh Mujibur Rahman i 1971. I 1975, etter at de tok hans liv, tok hæren makten. Alle krigsforbryterne ble befridd fra fengsel. Fra 1975 til 1990 var Bangladesh styrt av det militære. Deretter begynte islamiseringen. General Ziaur Rahman og general H.M. Ershad har sammen undergravd 1972-grunnloven for egen vinning. Begge de militære herskerne har satt islam inn i grunnloven.
I Bangladesh har den brutale forfølgelsen av etniske minoriteter og urfolk eksplodert. En kultur av fornektelse av rettferdighet i Bangladesh er roten til all forfølgelse mot de etniske og religiøse minoritetene, som ikke bare berører en del av landet, men som er en plage for hele rettssystemet. Angrepet på den religiøse minoriteten bringer med seg ideen om “islam i grunnloven”.
Etter valget i 2001 ble datter foran sin mor, kone foran sin mann, søster foran bror, nygift svigerdatter foran svigermor, moren foran sin sønn fornærmet, vanæret og voldtatt. Det fantes ingen rettferdighet for disse. Videre var minoriteter tvunget til å forlate landet. Det er minst 45 urfolksgrupper i Bangladesh. Hver har sin egen kulturarv og historie. De utgjør mer enn 250 000 mennesker til sammen. Ulike urfolk lever i ulike deler av landet. Deres kvinner er regelmessig ydmyket, og deres land blir fratatt dem. 200 000 hinduer er fratatt sine eiendommer gjennom merkelige lover. Under delingen av det indiske subkontinentet i 1947, var det 40 % hinduer og andre minoritetsbefolkninger i det daværende Øst-Bengal. Nå er det knapt 10–12 %. På grunn av kontinuerlig trakassering, undertrykkelse, drap og trusler, blir antallet minoriteter redusert fra dag til dag. Vi krever at noen typer forfølgelser stopper nå, og at regjeringen gir alle naturlige rettigheter til minoritetsgrupper og bringer de skyldige for retten. Vi ønsker et likestilt samfunn uten tortur og brudd på menneskerettighetene.
Folket i Bangladesh roper fortsatt på rettslig forfølgelse av krigsforbrytere. For å bekjempe islamske militante, er det viktig å fullføre etterforskningen av krigsforbrytere – både enkeltpersoner og partiet selv – som var involvert i massedrap, voldtekter, plyndring og ødeleggelser i løpet av frihetskampene i 1971. Krigsforbrytere drepte våre intellektuelle, journalister, forfattere, filmskapere, leger, kvinner og barn, og alle som samarbeidet med den pakistanske hæren. Ikke bare det, men de er også ansvarlig for voldtekt, ødeleggelser og plyndring som fant sted under krigen for uavhengighet. Dermed er rettssaken mot disse krigsforbryterne viktige.
Begrepet “utenomrettslige drap” betyr henrettelser uten dom. Dette er en alvorlig krenkelse av menneskerettighetene. Det er både en krenkelse av Bangladeshs grunnlov og av FNs verdenserklæring om menneskerettigheter. Men disse typer drap forekommer fortsatt hyppig i Bangladesh. Rundt 300 personer har blitt henrettet uten dom fra 7. januar 2009 til i dag under Hasina-regjeringen. Hasina selv, da hun var i opposisjon, raste mot disse drapene. Nå utfører hun dem selv. I tillegg har 2000 mennesker blitt drept uten dom under Rapid Action Battalion (RAB), politi og andre krefter siden 2004. Bangladeshs høyesterett har bedt regjeringen om å forklare hvorfor de dreper folk uten rettssak, og hvorfor tiltak ikke blir gjort mot gjerningsmennene. Intet er hørt fra regjeringen.
Militant islamisme er en stor trussel mot global fred. De fleste asiatiske land har grobunn for slike militante. Folks lykke har blitt sabotert av militante islamister i Pakistan og Afghanistan.De militante islamistiske gruppene er også fremdeles svært aktiv og organisert i Bangladesh. De har treningsleire med våpen og sprengstoff. Militante islamister angrep Twin Towers i USA, og nå nylig har Al Qaida truet Tyskland, Frankrike og Norge.
I Bangladesh bruker de fleste politiske partiene religion til politiske formål. Nesten hele systemet i Bangladesh har falt som offer for kriminalitet, islamisering, korrupsjon, mangel på ansvarlighet og ansvar og et funksjonshemmet demokrati.
I tillegg har Bangladesh andre store problemer, slik som utbredt fattigdom, naturkatastrofer, klimaendringer, et dårlig utdanningssystem, dårlig planlegging og mangel på rettsstat. Du kan finne uærlighet, umoral, uansvarlighet og korrupsjon overalt i Bangladesh. Vi kan se at statlige institusjoner som rettsvesenet, rettsstaten, forskrifter, grunnloven og nasjonalforsamlingen har blitt deaktivert.
Journalister i Bangladesh venter på rettferdighet for deres drepte og torturerte kollegaer. Situasjonen er svært kritisk for journalister, forfattere og menneskerettighetsaktivister i Bangladesh. Også for de som arbeider upartisk for folket og for de som ikke har en egen stemme eller som har vært plaget av regjeringen og RAB-hæren. I 2009 ble journalisten F.M. Masum torturert brutalt av RAB. I år har journalist og menneskerettighetsaktivist
F.M.A. Razzaq blitt torturert av hæren og deres sammensvorne. Ifølge Bangladesh Press Freedom Foundation ble 29 journalister og forfattere drept i landet fra 1984 til i dag. Siste ordet i disse sakene er i alle fall ikke sagt. 340 journalister ble skadet og torturert i 2010 og 236 journalister ble trakassert på forskjellige måter samme år. Minst 42 journalister ble torturert, og 20 andre fikk drapstrusler fram til april inneværende år.
Det er nødvendig å straffe dem som begår menneskerettighetsbrudd. Bangladeshs regjering bør slutte å la forbrytere gå ustraffet for demokratiet sin del. Kvinner og barn er også utsatt for umenneskelighet og diskriminering. Hvert år har mange kvinner og barn blitt ofre for menneskehandel fra Bangladesh til andre land. Menneskehandel er en forbrytelse mot menneskeheten. Ifølge UNICEF blir 400 kvinner og barn ofre for menneskehandel hver måned. Ulike studier rapporterer at 1 000 000 kvinner og barn har blitt smuglet ut av landet de siste tre tiårene. Rundt 300 000 barn og kvinner mellom 12 og 30 år har blitt utsatt for menneskehandel fra Bangladesh til India i løpet av det siste tiåret. Det finnes også en intern trafficking, der kvinner og barn ofte blir tatt bort fra sine hjem på falske løfter om et bedre liv med god sysselsetting. De selges til bordeller. Kvinners situasjon er svært sårbar. De drepes, tortureres, voldtas og får syre kastet i ansiktet. Dessverre skjer dette veldig ofte i Bangladesh. Barnearbeid er forbudt, men i praksis ser vi barnearbeid overalt i Bangladesh. Ifølge Bangladesh Bureau of Statistics (BBS) var det i 2002-2003 4,9 millioner arbeidende barn. 14,2 % av den totale mengden barn var i aldersgruppen 5–14 år. Den totale arbeidstiden til barnearbeiderne mellom 5 og 17 år er anslått til 7,9 millioner arbeidstimer per år. Harde tall og harde fakta. Sannhetens tall og sannhetens fakta. Det er ikke hyggelig lesning, men det er dessverre sannheten om Bangladesh. editor.eurobangla@yahoo.de, http://www.eurobangla.org/
Det Nye Livet
Nytt Livet 